Thursday, Dec 14th

Last update:09:28:58 PM GMT

Jubileumsbok

E-mail Print PDF

 

med-takt-og-tone.jpg“Med takt og tone”
Handelsstandens Sangforening Kristiansand har i 2006  bestått i 150 år.
Og med en viss stolthet kan det sies at ikke bare har foreningen eksistert, den har endog vært i uavbrutt aktivitet i alle disse årene. Selv ikke den store bybrannen i 1892 eller krigsutbruddet i 1940 klarte å rok ke ved det.
Derfor fant foreningen å ville lage en egen beretning, en jubileumsbok, ved denne milepæl.

Boka har fått god omtale, og kan kjøpes med å henvende seg til Roald Jåsund, This e-mail address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it som er en av forfatterne.

 

 

Utdrag av boka

 

Forord

Handelsstandens Sangforening i Kristiansand har nå bestått i 150 år. Og med en viss stolthet kan det sies at ikke bare har foreningen eksistert, den har endog vært i uavbrutt aktivitet i alle disse årene. Selv ikke den store bybrannen i 1892 eller krigsutbruddet i 1940 klarte å rokke ved det. Derfor fant foreningen å ville lage en egen beretning, en jubileumsbok, ved denne milepæl.

En beretning om Handelsstandens Sangforenings 150-årige historie må selvsagt basere seg på hva som tidligere er skrevet om dette emnet. Denne selvfølgelighet er også notert i tidligere jubileumsskriv som er utgitt. Første gang man laget et slikt resymé var ved foreningens 50-års jubileum i 1906. Alle våre papirer var gått opp i flammer ved nevnte bybrann i 1892. Men ved jubiléet i 1906 var det fremdeles enkelte medlemmer som hadde minner fra foreningens første år, og derfor kunne gi sine beretninger etter hukommelsen. Disse ble ført i pennen av O.J.O. Borgen, Govert Justnes, Gerhard Langfeldt, Th. Stousland og S. Aanonsen.

Ved neste milepæl, 75-års jubiléet i 1931, ble historien supplert av redaksjonskomitéen, som denne gang besto bl.a. av Govert Justnes (redaktør også ved foreningens 50-års jubileum), samt Georg Andersen, Rudolf Kure Olsen, Th. Skraastad og Chr. Bøgh Tobiassen.

Da vår forening så rundet ett hundre år i 1956, var redaktørene Georg Andersen og Rudolf Kure Olsen, som også hadde mye av æren for skrivet ved forrige jubileum. Nye medarbeidere var denne gang Per Andersen og Ludvig Kjelsen. Det ble en fin og meget fyldig beretning om Handelsstandens Sangforenings hundreårige liv.

Blade fra en forenings dagbog gjennom 125 år, 1856 – 1981 ble laget av Øystein Daatland i 1981. Dette heftet var laget som en forkortet historie med år og hendelser i kronologisk rekkefølge.

Selvsagt er det enkelte nye opplysninger som dukker opp ved enhver produksjon av en historisk oversikt. Men det sier seg selv at deler av det stoffet som finnes i de tidligere skriftene, blir å finne igjen i informasjonen om de første 100 årene i denne boken. Ikke minst fordi vi naturligvis ønsker at en jubileumsbok skal ha en best mulig gjengivelse av hele vår 150-årige historie. Det er likevel slik at det store omfanget av stoff har gjort det nødvendig å gjøre et utvalg blant alt det historien kan fortelle om Handelsstandens Sangforening. Det betyr at en del er utelatt, men at vi har forsøkt å få med høydepunktene og den viktigste informasjonen ellers om foreningens virksomhet gjennom de 150 årene. Det finnes også enkelte emner vi gjerne skulle ha hatt med noe om, uten det har latt seg gjøre fordi kildene har vært for mangelfulle, eller at det rett og slett ikke har vært mulig å finne kilder i det hele tatt.

I denne boken har vi fordelt stoffet og oversiktene i temaer, slik at leserne lettere kan finne frem til emner som interesserer. Vi har også tenkt at boken til en viss grad kan benyttes til oppslag om navn og hendelser i Kristiansand Handelsstands Sangforenings lange historie. De fleste lesere vil neppe lese en bok som dette ”fra perm til perm”, men antakelig heller ta for seg de ulike temaene og kapitlene i den rekkefølge de fanger interessen.

Redaksjonen for denne jubileumsboken håper at leserne vil finne boken interessant.

 

Med vennlig hilsen, i redaksjonen,

Øystein G. Daatland Roald Jåsund Terje Tellefsen

 

 

I nasjonalromantikkens ånd

De fleste er barn av sin tid. Et kor er ikke noe unntak fra regelen, ikke Handelsstandens Sangforening heller. Kulturlivet i Norge på midten av 1800-tallet var gjennomsyret og fullstendig preget av den nasjonalromantiske idé, et syn på tilværelsen som hadde begynt å flyte inn som en bølge fra det europeiske kontinentet noen tiår tidligere. Det var romantikken som hersket i Europa i første halvdel av det 19. århundre. Noe av det mest typiske for romantikken var en sterk trang til å dyrke menneskenes følelsesliv og kjærlighetstrang, og ikke minst åpnet den for en nesten svermerisk dyrking av både den ekte natur, av det enkle, landsens folkeliv og av folkenes selvstendighet. Samtidig var den en reaksjon på den rasjonelle snusfornuft som lenge hadde vært fremherskende i kunsten og kulturen.

Både diktere og kunstnere av alle slag kastet seg begeistret ut i en hyllest av det følelsesladede blant menneskene og av det mystiske i naturen. De diktet tekster med høystemt innhold, de spilte og sang musikk som appellerte til følelsene, og de malte mektig og trolsk natur. De mer akademisk anlagte fant frem til folkevisene og eventyrene som fremdeles levde blant bondebefolkningen på landet, og dette inspirerte i sin tur kunstnerne til å ta slike temaer i bruk i tekst og musikk. Snart var det meste av Europas kulturliv preget av dette. Det var tiden for naturromantikk, for nasjonalisme og ikke så rent lite av svulmende uttrykksmåter. Med disse ideene som bakteppe dukket mannskorbevegelsen opp. Den kom i gang i Sveits og Tyskland helt i begynnelsen av 1800-tallet.

Den romantiske bølgen var som skapt for Norge i de første tiårene etter 1814. Man gravde frem fra historien at Norge likevel hadde en stolt fortid og sin egenart som nasjon, noe som få hadde vært bevisst på tidligere. Den tanken hadde vært sterkt undertrykt i alle de århundrene da Norge var den minst betydningsfulle halvdelen av det dansk-norske kongeriket. Og man oppdaget at den norske naturen var noe av det mektigste og mest imponerende i hele Europa. Nordmennene fant ut at de hadde mye å være stolte av, og det ble utnyttet til fulle for å skape en norsk identitet som ny, selvstendig nasjon. At man nå hadde felles konge med Sverige var foreløpig ikke sett på som det store problemet. Norge hadde jo tross alt fått sin egen, moderne grunnlov.

Da mannssangforeningene begynte å dukke opp ute i Europa helt i begynnelsen av århundret, fulgte Norden snart etter. Det tok riktignok enda noen år før de første korene ble stiftet i Norge. Vi var ikke de første; når sant skal sies var både Sverige og Danmark en god del år før oss. Men etter hvert skjedde det da noe i de norske byene også. En del tyske musikere kom til Christiania i 1840 med orkesteret ”Harzverein”. Navnet på dette orkesteret, som i norsk oversettelse altså bar det morsomme navnet ”Harpiksforeningen”, henspiller for øvrig på at strykerne måtte preparere violinbuene sine med harpiks. Mange av disse musikerne slo seg etter hvert ned som musikkpedagoger i flere norske byer, og godt hjulpet i gang av disse ble de første mannskorene stiftet her i landet. Først ute var Studentersangforeningen i Oslo i 1845. Det gikk ytterligere elleve år før Handelsstandens Sangforening i Kristiansand ble stiftet, med den tyskfødte musikkpedagog Herman Geltz som korets første dirigent. Og dermed var det hele i gang.

 

En sangforening blir født

Handelsstandens Sangforenings historie begynner med følgende annonse i ”Christianssands Stiftsavis og Adressecontors Efterretninger” fra 28. mai 1856:

Se her!

Deltagerne i den paatænkte Sangforening

ville behage at møde hos Jacob Flak førstkommende

Fredag Aften Kl. 9.

 

Denne fredagen var den 30. mai 1856, en dato som dermed er foreningens stiftelsesdag. Av annonsen kan vi anta at dette ikke var en åpen invitasjon til alle som måtte ønske å begynne i et sangkor. For det første var det i den grad så selvsagt at dette bare angikk menn, at det ikke var nødvendig å si noe om det. For det andre er det ut fra ordlyden i annonsen sannsynlig at alle som møtte denne fredagen var blitt spurt på forhånd. Hensikten med annonsen var nok bare å angi tidspunktet på en måte som passet seg datidens sangere, altså gjennom en annonse i byens avis.

Kildegrunnlaget fra de første årene er nokså spinkelt, noe som for en stor del skyldes at sangforeningens protokoller, i tillegg til så mye annet, strøk med i den store bybrannen i 1892. Av den grunn har vi dessverre ikke papirer som forteller i detalj om foreningens første år. Men noe vet vi, takket være tidligere jubileumsskrifter, som til dels bygger på muntlige overleveringer fra sangere som var med i foreningen fra starten av. Av ting som er skrevet ned i den første tiden, vet vi i alle fall at foreningens formann i 1868 var kontorist Th. W. Stousland. Fra 1880 av kan vi imidlertid dokumentere hvem som har vært foreningens formenn (se fortegnelse).

Dessuten foreligger det et brev som kan ha interesse for historien om vår sangforenings første tid. I 1944 sendte Peter J. Moe jr. dette brevet til sangforeningen, og det er av en slik karakter at vi tar det med her. Det handler om hans far, bankadministrator direktør Peter Johan Moe. Så vidt vi kan se, var han medlem av vår forening allerede fra starten i 1856, og ble etter hvert æresmedlem. Han var født i Kristiansand den 30. oktober 1827, og døde på sin eiendom Sommerro på Nedre Lund den 20. juli 1911. Den 10. juni dette året feiret Moe diamantbryllup sammen med sin hustru Hanna Fredrikke, født Sejersted. Ved denne anledningen sang Handelsstandens Sangforening for brudeparet i haven på Sommerro. P. J. Moe jr. forteller i sitt brev at han selv var til stede den gangen, og han hørte flere av sangforeningens deltagere berette om at de også hadde vært med å synge både ved det gamle pars gullbryllup og ved deres sølvbryllup. Ja, enkelte sågar også ved deres bryllup i 1851.

I brevet fra 1944 til sangforeningen skriver Moe jr.: ”Nedenfor vil De finne utdrag av et brev fra ovennevnte Peter Johan Moe til hans forlovede frk. Hanne Sejersted, datert Christianssand S. den 9. februar 1850.”

Her er følger så utdraget av brevet faren skrev til sin forlovede, senere fru Moe: ”Rojahn kommer nettopp og henter meg på Sangforeningen, vi skal Mandag give aftenunderholdning, og i aften generalprøve.

Søndag den 10de: Klokken blev 10 i går aftes førend vi var ferdige på Sangforeningen og Rojahn fulgte meg hjem, saa sad vi og passiarede og spilte Dam til klokken 12½.”

 

Foreningens unge år

Allerede fra starten av var det ukentlige øvelser i sangforeningen. Hver fredag møttes man hjemme hos Jacob Flak, foreningens ledende 1. tenor gjennom mange år. Det er mulig at Jacob Flak også var leder av foreningen i startfasen. I alle fall var det i hans hjem i Tordenskjoldsgate 11 (der det såkalte ”Slottet” ligger i vår tid) at vår forening ble startet og hadde sine øvelseslokaler i den første tiden. For øvrig var Jacob Flak av yrke fiskeeksportør og limonadeprodusent, og sammen med broren Osmund var han medlem av Teaterets orkester. Dette orkesteret ble ledet av den tyskfødte musiker Hermann Geltz, og det var nok derfor ingen tilfeldighet at samme Geltz ble det nye korets første dirigent.

 

Ikke lenge etter stiftelsen i 1856 gjorde sangforeningen seg gjeldende i byens musikkliv. Den 1. november i stiftelsesåret inviterte sangforeningen til såkalt ”sangmuntrasjon” i Britania Hotel, hvor menn utenfor foreningen kunne delta. Den 22. desember samme år ble det avertert at nye medlemmer opptas ved henvendelse til instruktør Geltz. Undertegnet ”Direktionen”.

 

Foreningens første medvirkning ved en konsert må ha vært 22. april 1857 da Geltz holdt en konsert i teateret ”med velvillig bistand av sangforeningen”. Schillers Die Glocke med musikk av A. Romberg ble fremført.

Sangforeningens første opptreden på Grunnlovsdagen 17. mai fant sted allerede året etter stiftelsen, altså i 1857. Da sang foreningen fra en flaggdekorert båt på havnen i Kristiansand. Også i årene etterpå virket sangforeningen som en drivkraft når det gjaldt å markere 17. mai med festligheter.

Den 18. august 1857 hyllet koret Ole Bull med sang da han ankom Kristiansand med dampskipet ”Courier”, før han skulle reise videre til Bergen. Allerede tre dager senere, 21. august, avla Ole Bull gjenvisitt hos Handelsstandens sangforening i dens øvingslokaler i Katedralskolens auditorium. Det ser ut til at Ole Bull og sangforeningen fikk god kontakt. Ikke bare ble han fulgt vel av gårde sammen med en stor folkemengde. I avisen står det også at sangforeningen tok farvel ved å ”avsynge flere flerstemmige sange”.

17. juni 1858 medvirket sangforeningen i en musikk-dramatisk aftenunderholdning, i regi av skuespiller M. Weimann. Dette var behørig annonsert i Stiftsavisen. Og 28. desember samme år deltok foreningen i en konsert som Geltz arrangerte i Klubben. Det ble sunget blant annet Chor av Wilhelm Tell.

Da Herman Geltz i 1859 flyttet fra byen ble organist August Rojahn ansatt som hans etterfølger, og han ledet foreningen helt til 1882. Det er derfor naturlig å betrakte dette året som slutten av det vi har kalt ”de første årene”. Det som mer enn noe annet særpreger denne perioden var den store grad av selskapelighet i regi av foreningen, både av formell og ikke minst av mer uformell karakter. Det hendte for eksempel ikke sjelden at medlemmene samlet seg hjemme hos dirigenten privat til en festlig aften. Vi kan nok med stor grad av sannsynlighet regne med at det i slike sammenhenger ble sunget både mye og høytlytt.

Også i rent musikalske sammenhenger gjorde sangforeningen seg bemerket. Den 22. april 1860 holdt foreningen konsert i Teateret, til inntekt for sangforeningens dirigent August Rojahn, som hadde tiltrådt året før. Den 27. april rykket sangforeningen inn en annonse i avisen med anmodning om ”at Byens mer formaaende Mænd velvilligen vil gjøre Foranstaltninger til Festligholdelse av Constitutionsdagen”. Dagen ble feiret, og foreningen deltok.

 

Bybrannen i 1892

Den katastofen som rammet Kristiansand mot slutten av århundret, berørte naturligvis også vår sangforening og de fleste av våre sangere. I 1892 hadde Handelsstandens Sangforening øvelseslokaler i Arbeiderforeningens lokaler i Kongensgate. Den 8. juli dette året, midt på dagen og under sterk storm fra vest-nordvest, startet det som senere bare blir kalt for ”Bybrannen”, og som også skulle virke sterkt inn på sangforeningens virksomhet.

Dette er imidlertid ikke den eneste store bybrannen i Kristiansand, heller ikke etter at sangforeningen ble startet i 1856. Den 18. oktober 1880, også den gang under sterk vind fra vest, ble det varslet brann i Skippergata. I løpet av noen timer hadde ilden spredt seg og ødelagt området mellom Skippergata, Markensgate, Gyldenløvesgate og Kirkegata. I alt brant 17 bygninger ned, blant dem Domkirken. Men sangforeningens aktivitet ble ikke berørt den gangen.

 

Bybrannen i 1892 ble av et helt annet og større omfang enn brannen i 1880. Man kan virkelig snakke om en by i brann. Nesten en tredjedel av bygningene i Kvadraturen brant ned. Til sammen brant omtrent 350 hovedbygninger, foruten alle de skur og uthus som var forbundet med de gamle bygårdene. Brannen begynte inne i kvartalet mellom Vestre Strandgate, Dronningensgate, Markensgate og Tollbodgata. Nøyaktig hvor og hvordan brannen startet ble aldri klarlagt. I løpet av kort tid hadde flammene tatt tak i et par forretningsgårder, og deretter bredte den seg i vifteform, først og fremst østover mot Elvegata, men også nordover mot Rådhusgata og sørover mot Østre Strandgate.

Blant de mange forretningsbygg og offentlige bygninger som brant ned var Arbeiderforeningens hus, som i de siste tretten årene hadde vært øvingslokale for Handelsstandens sangforening. Foreningens arkiv og protokoller har ikke kunne oppspores siden, og antas å ha strøket med i denne brannen. For en sangforening med sterkt utviklet historisk bevissthet har dette i alle år senere vært sett på som et stort tap av historisk materiale. På grunn av at brannen oppstod på dagtid, gikk heldigvis ingen menneskeliv tapt, og verdisaker av lett flyttbar art i de fleste bygninger ble i stor grad reddet. Man kan spørre seg hvorfor våre kjære sangerbrødre den gang ikke klarte å redde det som vi dag ser på som tapt historiske materiale. Mest sannsynlig var det en kombinasjon av to nokså opplagte forhold. For det første var sannsynligvis mange av sangerne opptatt med å redde sine egne hjem og private eiendeler. For det andre var tapte noter og protokoller for lite å regne i forhold til andre verdier som stod på spill. Vi må jo ha forståelse for en slik prioritering, selv om vi som ”korets historikere” dermed sitter på et spinklere kildemateriale enn vi ellers ville ha gjort.

 

Selv en slik katastrofe som bybrannen sommeren 1892 hindret ikke at foreningen var i virksomhet igjen i fra oktober samme år. For øvrig medførte brannen at 4000 mennesker i Kristiansand var blitt husville. De fleste fikk bo hos slekt og venner i byen og nærmeste omegn, men en hel del måtte innkvarteres midlertidig i byens skolebygninger og mange andre lokaler i byen og på Odderøya. Skolene kom først i gang igjen i oktober, og da måtte kommunen oppføre vinterhus for 150 husløse familier på 800 personer som ikke hadde klart å skaffe seg husvære på annen måte. Hvem og hvor mange av sangforeningens medlemmer som ble direkte rammet vites ikke, men vi må ha lov til å spekulere i at flere sannsynligvis ble rammet, både privat og forretningsmessig. Vi får tro at det gode sangerfellesskapet var en hjelp og støtte i denne vanskelige tiden. For øvrig skriver byhistoriker Sverre Steen at brannkatastrofen likevel ikke rammet byen som noe lammende slag, takket være at de fleste hadde gode forsikringer på hus og innbo. Faktisk var det slik at for mange ble brannen en økonomisk vinning. De stigende eiendomsprisene førte til at det var lett å oppnå lån på rimelige vilkår, og mange kunne bygge seg nye boliger som både var større og mer tidsriktige.

 

Bybrannen i 1892 er den ene av to begivenheter i løpet av 150 år som har satt sangforeningen ut av spill for en ganske kort stund. Den andre er det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Vi skulle mene det var gyldig fravær!

 

 

Dirigentene

Sangforeningen har gjennom sine 150 år hatt dirigenter som med sine ulike og til dels sterke personligheter har satt sitt spesielle preg på både den musikalske profilen og på det sosiale miljøet. Felles for dem alle er at de har hatt avgjørende betydning for medlemmenes oppslutning på øvelsene, sangernes trivsel og korets musikalske nivå.

Kort tid etter at sangforeningen ble stiftet i 1856, ble den tyskfødte musikeren Herman Geltz tilsatt som instruktør. Allerede i 1859 ble Geltz etterfulgt av organist August Rojahn, også han tysk av fødsel. Da Rojahn fratrådte i 1882, ble musikkinstruktør I. C. Christensen ansatt som dirigent. Han fungerte til 1901, da han ble avløst av organist Christopher Ursin som ble i stillingen til 1908. Tidligere dirigent I. C. Christensen var igjen dirigent et par år, deretter overtok foreningens gamle sangerbror, skolebestyrer Severin Osen i en kort periode, før domorganist Gunnar Abrahamsen ble ansatt som instruktør i 1911.

 

Gunnar Abrahamsen står uten tvil i en særstilling blant sangforeningens dirigenter. For det første var han dirigent i hele 40 år, fra 1911 til 1951, noe som i seg selv er imponerende. For det andre ledet han koret fram til å bli ett av de beste mannskor i landet, med et høydepunkt i 1931 da sangforeningen hadde sin legendariske konsert i Universitetets Aula i Oslo, med kongen til stede (se eget kapittel om dette). Fra sangforeningens 100-års jubileumsskrift i 1956 har vi sakset følgende: ”Når man leser gjennom foreningens historie vil det nok gå tydelig frem at koret i Abrahamsens dirigenttid har hatt en glansperiode. Hans kunstneriske smak og forståelse og hans grundige musikalske innforlivelse i komposisjonene parret med fremragende egenskaper som korleder hadde i 40 år ført sangen frem fra seier til seier og gitt det plass blant landets aller beste kor. Foreningen hadde umåtelig meget å takke Abrahamsen for.”

Etter at Abrahamsen trakk seg tilbake, fulgte en lang periode med forskjellige dirigenter. De siste 15 årene har sangforeningen hatt en meget inspirerende og trofast dirigent i Johan Varen Ugland.

 

Under følger en oversikt og nærmere omtale av den enkelte dirigent. De har alle hatt sine særegenheter, selvfølgelig, men det er ett trekk som binder flere av dem sammen: Flere har hatt sitt arbeid som organist i en av byens menigheter. Dette gjelder Christopher Ursin, Gunnar Abrahamsen, Bjarne Sløgedal og Johan Varen Ugland. Disse har uten tvil bidratt til at korets repertoar har skilt seg vesentlig ut fra andre kor i Kristiansand, med sin særegne blanding av nasjonalromantisk norsk mannssang, religiøse sanger, klassiske musikkstykker, sørlandsviser og tradisjonsmelodier. Alle dirigentene har også, med få unntak, vært profesjonelle musikere, noe som har gitt dem et solid musikkfaglig nivå.

 

Handelsstandens Sangforening hatt disse dirigentene i følgende perioder:

Herman Geltz 1856 – 1859

August Rojahn 1859 – 1882

J. C. Christensen 1882 – 1901 og 1908 – 1910.

Christopher Ursin 1901 – 1908

Severin Olsen 1910 – 1911

Gunnar Abrahamsen 1911 – 1951

Bjarne Sløgedal 1951 – 1952

Rolf Rustad 1952 – 1957

Zador Szabados 1957 – 1960

Reidar Knudsen 1960 – 1966

John Amundsen 1966 – 1970

Sverre Zernichow 1970 – 1972

Thorbjørn Aasen 1972 – 1974

Bjørn Somdalen 1974 – 1978

Alexander Gluch 1978 – 1990

Johan Varen Ugland 1990 –


Solister i koret

Handelsstandens Sangforening har egentlig alltid vært kjent for å ha gode solister i sine rekker. Den første betydelige solisten i koret var Jacob Flak, som var mannen som tok initiativet til å stifte koret hin maidag i 1856. Han hadde en flott stemme, og ble naturlig nok benyttet som solist i flere år.

Dirigenten Christopher Ursin var ikke bare en dyktig musiker og dirigent, han var også en meget habil sanger og gjorde ofte solistnumre. Det er for eksempel notert at han på en konsert i Turnhallen sammen med Musikkforeningens orkester på 2. påskedag i 1902 fremførte den vakre og stemningsfulle sangen Kjällan på en så flott måte at publikum forlangte da capo.

Tannlegen Norman Just var en skattet solist i mellomkrigstiden. Han var meget benyttet, og fungerte da også som korets meget habile solist i en årrekke.

Omtrent samtidig med ham ble også Ludvig Kjelsen, senere æresmedlem i foreningen, ofte brukt som solist.

I 1930-årene var Albert Andersen en av korets dyktige solister. Han fremførte f.eks. sangen Ugleskrik ved en konsert i Aulaen i Oslo under landssangerstevnet der i 1935, og på et sangerstevne i Arendal sommeren 1937 var han solist i Ulfrstads Normannasaga. Disse to, samt sangen Säv, säv, susa, hadde han solistoppgaven i også under den store jubileumskonserten i Turnhallen den 6. mai 1936 under feiringen av 80-års jubiléet.

En annen Andersen, med fornavnet Bjørn, er også nevnt som solist fra 1930-årene og helt frem til 50-årene. Han underholdt f.eks. med visesang på et arrangement i Peisestua på Odderøya Kr. Himmelfartsdag i 1934. Der arrangerte sangforeningen den første vårfest denne dagen. Med orkesteret ”Union” i spissen, og med en sverm av mennesker etter seg, marsjerte sangerne ut til Peisestua. Der spilte orkesteret, koret sang, og en rekke forskjellige innslag ga publikum en fin opplevelse.

I løpet av de siste 30 – 40 årene har flere sangere tatt på seg oppgaven som solist når det har vært ønskelig. Tenoren Erling Andersen var solist ved flere anledninger. Det har også tenorene Dag Galteland, Øyvind Wiksnes, Arne Backstrøm, Leif Ribe og Olaf Ranneberg-Nilsen gjort med stor bravur. Dessuten har 2. bassene Øystein G. Daatland og dirigenten Johan Varen Ugland sunget solistpartiene i flere sanger.

I de forskjellige shantysangene som koret har øvd inn i de senere årene, er det vanligvis bruk for en shantymann eller forsanger. Flere sangere har fungert i denne rollen, så som Tor Kiledal Bratland, Helge Ekberg, Per Erik Larsen og Hans Smith.

 

I Universitetets Aula

Musikalsk sett er det nok riktig å si at koret var på høyden i årene før andre verdenskrig, noe konserten i Aulaen i Oslo i 1931 tyder på.

Årsberetningen for sesongen 1930–31 forteller: ”I flere år har foreningen nu været i stor vekst og særlig de siste par aar har skaffet en værdifull tilvekst av nye gode stemmer. Det var derfor klart for enhver at foreningen nu stod paa et høiere nivaa end nogensinde tidligere i dens historie. Denne kjendsgjerning var det vel som bevirket at et par av de mest optimistiske medlemmer før sesongens begyndelse høsten 1930 fremkom til styret med et forslag om en konsertturne til hovedstaden 1931.”

De optimistiske initiativtagerne var Beer Sørensen og Georg Andersen. I sitt brev til Styret 16. juli 1930 foreslår de på bakgrunn av sangforeningens 75-års jubileum i 1931 at det planlegges en Oslo-turné med konsert sammen med Filharmoniske Selskap. Forslaget innebar også at konserten skulle holdes i Universitetets aula, og at Kongen skulle inviteres. Etter hvert nedsatte man en arrangementskomité, bestående av Anders Johnsen (formann), Beer Sørensen (kasserer), Albert Andersen, E. Heide Sørensen og Georg Andersen (sekretær). Komitéen tok sin oppgave alvorlig også når det gjaldt å dokumentere egen virksomhet. Fortsatt finnes det i sangforeningens arkiver ”Forhandlingsprotokoll for Arrangementskomitéen for Osloturen 1931”. I tillegg hadde komitéen fått laget sitt eget stempel.

 

Både Styret og Generalforsamlingen hadde sine betenkeligheter når det gjaldt det økonomiske aspektet ved en slik konsert, men man gikk med på å gi fullmakt til Heide Sørensen om å starte forhandlinger med Det Filharmoniske Selskap. Etter hvert fikk man også i stand en ordning med et garantibeløp, garantert ved hjelp av flere av sangerne. I løpet av kort tids lyktes det å få samlet 1.650 kr. Man hadde nå skaffet seg en økonomisk basis, og planene ble mottatt med begeistring da de på nytt ble forelagt medlemmene. Den eneste som tilsynelatende ikke var begeistret for turen, var dirigent Abrahamsen, som nok var redd for at sangerne hadde tatt på seg en for stor oppgave. Med da han så med hvilken iver sangerbrødrene møtte opp nesten daglig til øvelse de siste par ukene før konserten, fikk også han tro på at de ville være godt nok forberedt til konserten. Sangerne på sin side var i den lykkelige situasjon at de hele tiden hadde full tillit til sin dirigent. En halv-offentlig generalprøve søndagen før avreise gav da også grunn til å tro at det ville gå godt.

 

Som ledd i forberedelsene reiste et par av komitémedlemmene inn til Oslo og fikk hjelp av styret i Oslo Handelsstands Sangforening. Da sangerne fikk presentert det detaljerte programmet den 9. april, inneholdt det en konsert i Universitetets Aula, ”landets fornemmeste koncertlokale”, sammen med Filharmoniske Selskaps orkester med ingen ringere enn Hans Majestet Kong Haakon blant publikum. Ikke til å undres over at hele 61 sangere meldte seg på turen. Kontingenten ble fastsatt til kr 40 pr. deltager, alt inkludert.

 

Lørdag 18. april kl. 5 om morgenen, dagen før konserten, la dampskipet ”Tromøsund” fra kai på vei mot hovedstaden. Ved imøtekommenhet fra selskapets side var det ordnet slik at båten også skulle brukes som overnattingssted under oppholdet i Oslo. Dirigent Abrahamsen hadde reist et par dager i forveien for å holde prøver med orkesteret, men hadde gitt sin strenge ordre til sangerne om ikke å synge på reisen, for å unngå overanstrengelse av stemmen før konserten. Det var nok en nødvendig beskjed for glade sangere på tur.

Da båten passerte Grimstad og Arendal, var sangervenner møtt opp på bryggene for å ønske god tur og lykke til. Neste morgen kl. 7 ankom båten Oslo, hvorpå man spiste frokost om bord og tok imot formann og nestformann fra Oslo Handelsstands Sangforening som ønsket sine sangerbrødre fra Sørlandet velkommen. Etter en kort bytur samlet man seg kl. 10 i Universitetets Aula til en prøve med Filharmoniske. Kun de numrene som var sammen med orkesteret ble prøvet, og i tillegg et enkelt a cappella nummer. Deretter samlet sangforeningens styre, reisekomité og veteransangere seg til lunsj i Handelsforeningens lokaler. Blant de tilstedeværende var Oslo Handelsstands Sangforenings tidligere dirigent, den 80-årige Iver Holter, og fungerende dirigent Leif Halvorsen.

 

Hovedstadens aviser hadde gitt konserten en bred forhåndsomtale. Både Tidens Tegn og Aftenposten, så vel som Dagbladet og Oslo Aftenavis hadde til dels store oppslag. I sistnevnte avis er overskriften ”Jubileumskonsert i morgen. Et mannskor av oldinger og ungdom. En samtale med dirigenten”. I intervjuet trekkes frem som korets senior den mangeårige formann, bankdirektør Gerhard Langfeldt, (1854-1933), og at han hadde vært med i foreningen i over 60 år (han begynte i sangforeningen som 16-åring i 1870).

Om kvelden var hele koret samlet i Aulakjelleren for å få de siste instruksjoner. I årsberetningen står det: ”En lett nervøsitet var nok merkbar, men ellers var alle i utmerked form til hver især at gjøre sitt yderste for at bringe seiren hjem. Et stort fat raa egg gikk med til å rense strupene, og pastiller og pimpenilledraaper blev brukt flittig. Kl. 8 præcis ankom H.M. Kongen med adjutant. Han blev mottatt i vestibulen av Borgermester Kjær, som paa foreningens vegne hadde overbragt ham inbydelsen og av foreningens formand Gerh. Langfeldt, og viceformanden Thorbjørn Albert.”

 

Konserten ble innledet av orkesteret med Beethovens 5. symfoni, under ledelse av sangforeningens dirigent Abrahamsen. I årsberetningen heter det at ”det var tydelig at Abrahamsen under de par prøver han hadde hatt med orkesteret hadde sat sig i respekt blant musikerne, saa de fulgte hans instruksjoner selv naar hans personlige opfatning undertiden avveg fra det de var vant til. Symfonien ble meget vel mottatt”.

Så var stunden kommet da koret skulle i ilden. Salen var fullsatt, og podiet var pyntet med en rekke blomsterbuketter. Rundt i landet og særlig i Kristiansand satt mange radiolyttere og ventet spent på å høre om provinskoret fra Kristiansand vil komme fra oppgaven med æren i behold. Allerede etter det første nummeret, Olav Trygvason av Reissiger, merket man at koret hadde den rette kontakt med publikum. Begeistringen steg fra sang til sang, og kulminerte i rene ovasjoner da Odd Heldaas’ siste hanegal i Paal paa Haugom var dødd hen. Ifølge muntlige overleveringer fra de av korets medlemmer som var til stede, lo kong Haakon godt da Heldaas startet avsyngingen av Pål på Haugom med et behørig kykkeliky, slik en av korets 1. tenorer fortsatt gjør hvert år 17. mai på trappa til Handelens Hus.

 

Etter konserten bar det av sted nedover Karl Johan til Handelsforeningens lokaler hvor det var invitert til øl- og pølsefest. Antrekk: Galla. Sangerne fra Kristiansand ble gratulert med en strålende konsert, det ble holdt en rekke taler, og festlighetene pågikk ”i den beste stemning til klokken blev baade et og andet”, som det står i sangforeningens egne beretninger.

 

Neste dag viste det seg at hovedstadens aviser ikke bare hadde omtaler av konserten, men at kritikkene rent ut sagt var strålende, og at koret ble beskrevet som ett av landets beste.

Resten av dagen ble brukt til sightseeing, blant annet i Tidens Tegns nye, moderne lokaler, før man klokken 9 på kvelden gikk om bord i ”Galtesund” for å reise hjem langs kysten. Ved ankomst Arendal fikk man høre at sangforeningen der hadde rigget seg opp med radio med høyttaler i sangerhallen, og på den måten hadde overhørt den direktesendte konserten. I Grimstad troppet flere sangerbrødre opp med formannen i spissen og overrakte blomster. Mens båten la til kai i Kristiansand, hilste sangerne hjembyen med en fremføring av Sangen er ei ung i nord. Noen dager etter hjemkomsten ble det arrangert en fest, der koret igjen fikk mange gratulasjoner i form av taler.

 

Den utfyllende og maskinskrevne beretningen fra konserten i Årsberetningen avslutter slik: ”Det er glædelig at kunne avslutte foreningens historie gjennom 75 aar med beretningen om denne koncerttur til hovedstaden. Præstasjonen ved denne anledning betegner utvilsomt høidepunktet av hva foreningen hittil har nådd”.

75 år senere, ved korets 150-års jubileum, står fortsatt denne konserten fram som et nærmest myteomspunnet høydepunkt hva angår korets sanglige suksess.

 

Da foreningen feiret 100

Det store 100-års jubiléet peker seg ut med et opplegg som overgikk det meste så langt. Selve feiringen gikk av stabelen 29. og 30. mai 1956. Det ble festlige, men anstrengende dager for korets medlemmer. Byens presse var tidlig ute og informerte byens innbyggere om det den kalte ”en milepæl i sangens saga i vår by”. Koret var klart på hovedhensikten med feiringen av begivenheten. Det skulle bli en vellykket konsert som ”kunne befeste foreningens ry som et kor med de beste tradisjoner innen sangens utøvelse”. Den store jubileumskonserten skulle finne sted i Turnhallen, sammen med Byorkesteret under deres dirigent Rolf Balchen. Det var ikke fritt for at sangerne var noe nervøse, ikke minst for hvordan samsangen med orkesteret skulle gå. Men det gikk over all forventning. Dirigenten Rolf Rustad viste seg å ha et fast musikalsk grep også på orkesternumrene, og dagen etter kunne man lese i Christianssands Tidende at ”Rustad imponerte eksekutørene i Byorkesteret ved fellesprøven i Turnhallen”.

Den store generalprøven fant sted mandag 28. mai. Byens eldre var invitert som hedersgjester, og ble kjørt frem og tilbake i biler som ble stilt til disposisjon av KAK. En god del lærerstudenter hadde også møtt opp. NRK var til stede, og hadde strukket kabler og stilt opp mikrofoner over store deler av salen for å gjøre opptak for senere sending over riksnettet.

Så kom dagen for den store festkonserten 29. mai. Scenen i Turnhallen var meget pent pyntet, og salen på det nærmeste fullsatt. Både sangere og musikere gikk inspirert inn for oppgaven. Programmet åpnet med at Byorkesteret spilte Johan Svendsens feiende flotte Festpolonaise. Deretter inntok jubilanten podiet. Koret åpnet med Motto av Gunnar Abrahamsen, en melodi som var vel egnet til å åpne for den store sangerglede. Teksten var skrevet av Chr. Bøgh Tobiassen, og innledet med linjene ”Som brenningers brus”. Og så gikk det slag i slag. Etter hvert som konserten skred frem, viste det seg på tilhørernes livlige klappsalver at de var meget godt fornøyd. Solistene Dag Galteland i Ganger-Rolv av Johs. Haarklou, og Arne Backstrøm i Paal på Haugom fikk stor applaus for sine fremførelser. Kveldens mest imponerende og festlige prestasjoner kom helt til slutt, et strålende høydepunkt i konserten. Kor og orkester fremførte Wagners Gjestenes inntog på Wartburg og Strauss’ An der schönen blauen Donau. Det var en verdig avslutning på jubileumskonserten.

Etter konserten var det tid for overrekkelse av en mengde hilsener, blomster og gaver fra inn- og utland. Konsul P.E. Rützebeck fra Aalborg Sangforening av 1843 var kommet ens ærend, til tross for at han feiret sin fødselsdag samme dag. Han overbrakte danskenes lykkønskninger i anledning jubiléet, samtidig som han overrakte en nydelig skinninnbundet gjesteprotokoll.

I tur og orden kom de forskjellige frem for å overbringe hilsninger, blomster og gaver. Det var A. Vinje fra Handelsstandens Sangforening, Oslo, B. Høyer fra Arendals Sangforening, H. Engh fra Sarpsborg Sangforening, og A. Ruud fra Kristiansand Håndverker Sangforening. G. Breivold fra Arbeidernes Sangforening overrakte et blomsterbeger i sølv. T. Holm hilste fra Kristiansands mannskor, Egil Hamre Eriksen fra Sørlandets Sangerforbund, Finn Ottersen fra Kristiansand Handelsstands Forening, H. Øverland fra Musikkens Venner, og F. Dahl fra Kristiansands Byorkester. Fru Niels Nielsen overrakte to lysestaker i sølv fra korets egen dameforening, og Ragnhild Balchen hilste til slutt fra Husmorkoret i byen.

Alle byens tre aviser hadde fyldige og meget positive anmeldelser dagen etter. Signaturen –k. skrev for eksempel i sin anmeldelse at ”konserten ble en opplevelse for alle som var til stede. Både sangen og musikken ble utført med den største bravur. Et vell av toner grep alle, i stigning og fall, i storm og i mild bris, alt etter som komponist og noteblad gav anledning”. Og videre anførte han at ”Rolf Rustad fikk vist sine evner som en meget dyktig dirigent, og det var en konsert som det vil komme til å stå ord av”.

Etter festkonserten i Turnhallen marsjerte en lykkelig sangerflokk sammen med sine koner, med fanen i spissen, til Handelens Hus. Der ble det servert kaffe og snitter. På denne tilstelningen ble foreningen ytterligere beriket med gaver. Æresmedlemmet Ludvig Kjelsen gav en sølvlysestake som sin personlige hilsen, direktør Henry Johansen jr. overrakte en gongong i sølv, og bryggeridirektør Otto Christiansen kom med et bilde av sangforeningens medlemmer i 1898, den gang hans far var medlem.

Onsdag 30. mai, selve jubileumsdagen, begynte med en sightseeing-runde for gjestene. I noen av sangernes privatbiler bar det av gårde til de nye boligområdene på Lund og i Kjos Haveby, og man avla Duekniben et besøk for å gi de tilreisende gjester en oversikt over byen. Deretter samlet man seg igjen i Handelens Hus, denne gangen for en lunsj bestående av avkokt ørret, dessert og kaffe, med Rudolf Kure Olsen som vert. Her fikk samtlige gjester overrakt et eksemplar av jubileumsskriftet, og sangforeningens formann Andreas Meyer Knudsen takket Georg Andersen hjertelig for det vellykkede arbeidet han hadde gjort med boken.

Etter lunsjen marsjerte man så i sluttet tropp til Klubben med blomster og gaver i hendene, og med Mardon Svendsen i spissen med fanen. Man nærmet seg festens klimaks – ordenspromosjon og sangerball i full galla. Det ble en strålende aften. Ikke mindre enn 25 sangere fikk tildelt ordener av ulike grader ved den høytidelige ordenspromosjon som ble fortrinnlig ledet av stormester Ludvig Kjelsen.

Deretter var det selve ballet, med hele 160 gjester til stede. Utenom sangerne og støttemedlemmene med fruer kom det en del gjester som var innbudt for å kaste ekstra glans over arrangementet. Et par av dem var for øvrig fremdeles aktive medlemmer av sangforeningen, men med status som særlig hedret. Listen over disse spesielt inviterte var:

Ordfører Leo Tallaksen m/ frue

Rådmann Ivar Vogt m/ frue

Æresmedlem Ludvig Kjelsen m/ frue

Æresmedlem Gunnar Abrahamsen m/ frue

Johs. B. Knobel, innehaver av foreningens hederstegn i gull

Konsul P. E. Rützebeck, formann i Aalborg Sangforening af 1843

Povl Christensen fra Aalborg Sangforening af 1843

Åsmund Winje fra Handelsstandens Sangforening i Oslo

B. Lystad Halvorsen fra Stavanger Handelsstands Sangforening

Tryggve Eng fra Sarpsborg Sangforening

Birger Høyer fra Arendal Handelsstands Sangforening

Anker Ruud fra Kristiansands Haandverker Sangforening m/ frue

Gunnuf Breivoll fra Arbeidernes Sangforening m/ frue

Göte R. Furuholmen fra Kristiansand Mannskor m/ frue

Finn Ottersen fra Kristiansands Handelsstands Forening m/ frue

J. Arnold Jensen fra Christianssands Tidende

Johannes Seland fra Fædrelandsvennen

Sverre W. Zernichow fra Dagbladet Sørlandet

 

Man gikk til bords til tonene av Høgstøls trio, som underholdt og spilte til dans hele kvelden. Festkomitéens formann Henrik Bogaard ønsket gjestene velkommen og gav ordet til aftenens toastmaster Per Andersen. Etter en versifisert introduksjon av aftenen ba han skipsreder R. Kure Olsen om å utbringe H. M. Kongens skål. Deretter sang man kongesangen slik bare jubilerende sangere kan det, før maten ble servert. Menyen lød på kold laks, roastbeaf og isbombe, og deltakerne fikk spise i fred og ro før den lange rekken av talere ble introdusert av toastmasteren. Etter måltidet leste han først opp en rekke innkomne festtelegrammer fra fjern og nær, før de forskjellige talere slapp til. Alf Stusvig talte for sangen, og O. Sig. Løvheim for æresmedlemmene. Damenes tale ble holdt av Johan Lindeberg, mens Solveig Behrens holdt tale for herrene. Så kom alle hilsningstalene fra fjern og nær i en lang rekke. De inviterte gjestene kvitterte med å hilse fra sine sangforeninger eller institusjoner. Det ble mange taler, men som det ble fremhevet i en av flere fyldige avisreportasjer dagen etter: ”- selv om talernes rekke uunngåelig måtte bli en smule lang, var de uten unntagelse såpass poengrike at de stort sett virket korte”.

Etter at redaktør Seland fra Fædrelandsvennen hadde holdt tale fra pressen, var for øvrig den siste taleren byens ordfører, Leo Tallaksen, som overrakte en vakker blomsterbukett fra kommunen, og til slutt takket for en ypperlig meny.

 

Så ble det polonese med ordføreren og fruen i spissen før dansegulvet ble tatt i besittelse, og man fortsatte å hygge seg ut i de små timer. ”Det var i det hele tatt en fest med stil og verdighet og sinnets sanne glede”, som det stod i en avis etterpå.

Visedikteren Øyvind Smestad hadde diktet flere festlige sanger og fikk behørig hyllest for det ved bordet. Han hadde dessuten forfattet en egen hylningssang til foreningen i forbindelse med jubiléet, og den slo meget godt an på festen. Åpningslinjene lød slik:


Handelsstandens Sangforening,

i ditt spor skal sangen gro

rik som havets tangforgrening,

folk til glede, klangen tro.